"Jeg skaper fordi jeg ligner på min skaper"
Under årets Påsketreff fikk inngangspartiet vårt en ny blikkfanger, og en forvandlet velkomst til våre gjester. Tidligere TimeOut-student Veronica Garstad bragte med seg et digert maleri som hun ville gi til Hemsedal Høyfjellssenter, hvor motivet utgjør det hun selv har kalt for «Veien». Veronica er i utgangspunktet utdannet lærer, men tok et pauseår med kunst i 2020. Ettersom hun nettopp har startet på en bachelor på kunstakademiet i Bergen kan det tyde på at det ble mer en bare ett år. Om seg selv som kunster sier hun at «jeg skaper fordi jeg ligner på min Skaper».
Vi har stilt henne noen spørsmål rundt bildet.
Hva er inspirasjonen til «Veien»?
Jeg tenkte mye på lys og evigheten da jeg malte “Veien”. Maleriet malte jeg ved avslutning av mitt første år på Einar Granum Kunstfagskole 2020/2021. Hele dette året hadde vært en utfordrende tid med mye nedstengning og frykt i samfunnet. I denne perioden ble jeg spesielt opptatt av lyset. Jeg har alltid vært fascinert og inspirert av lys, men dette året fikk jeg et økt fokus på det. I et retroperspektiv kan jeg se det som en stille protest eller motforslag til frykten og fiendtligheten jeg opplevde til tider kom over vårt fine land. Med å fokusere på lyset ville jeg peke på håp, fred og evighet, det som er sterkere enn mørket og døden. I maleriet skinner lyset på veien som strekker seg gjennom landskapet. Akkurat som det står i salme 119, 105 “Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti”. Dette er et bibelvers som har fulgt meg gjennom livet. I “Veien” er lyset selve endemålet, og for meg visualiserer det det himmelske. Når jeg leser beskrivelser av evigheten i Bibelen kjenner jeg på en forventning over det som skal komme, som i Åpenbaringen 21 hvor det blir beskrevet at vi ikke trenger noe sol i himmelen fordi Gud selv skal være vårt lys. I forhold til det rent tekniske i det å skildre lys hentet jeg hjelp og inspirasjon fra maleriene til den britiske romantiske kunstneren William Turner. Han regnes som selve lysmesteren og ble omtalt som “the painter of light”.
Som tittelen «Veien» peker på forteller maleriet noe om veien som fører til liv og himmelriket. Da jeg malte tenkte jeg på Jesu ord om at han «er veien, sannheten og livet». Det er ikke for ingen grunn at de første kristne ble kalt de “som hører til Veien». I perioden jeg malte bildet gikk jeg mange turer i kirkegården “Vår frelsers gravlund” på St. Hanshaugen. Disse turene ble en viktig inspirasjonskilde til maleriet. Kirkegårder er som lunger i en by. Synes det løfter blikket å gå blant både velstelte og forfalte graver, og se tegn av død og liv rundt seg. Da er det godt å vite at den sanne veien leder til liv, selv i møte med døden. I maleriet har jeg gjemt en gravstøtte mellom steinene i bildets høyre forgrunn nettopp for å vise dette.
Utenom dette har jeg vært inspirert av en del av romantikkens kunst med dens dramatiske og sublime språk. Spesielt fjellene i “Veien” fikk noe litt vilt over seg. I ettertid har jeg tenkt på hvordan det står i bibelen at naturen forkynner Guds storhet. Sal 19,2 “Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har gjort”. Og også det Jesus sier at ”om disse tier, skal steinene rope”. Noen av fjellene i “Veien” har fått noe som ligner ropende gap. Det synes jeg var en Gud-feldig sammentreff. Og sist, men ikke minst, så har nok mesterverket Ringenes Herre vært en ubevisst kilde til utformingen av malerier. Elsker det storslagne universet man blir presentert for i filmene og bøkene, så det vil naturlig nok smitte litt over når man selv skal skape.
Hva var det som gjorde at du ønsket at bildet skulle henge på Hemsedal Høyfjellssenter?
Opplevde da jeg malte «Veien» at dette bildet hadde en spesiell plass et sted, og at det var et bilde som skulle gi ære til Gud. Viste likevel ikke helt hvor da jeg malte det. Etter at jeg hadde hatt maleriet på to utstillinger følte jeg at tiden var kommet for å finne et permanent hjem til det. Opplevde da at Gud la Høyfjellssenteret på mitt hjerte og at alt da «klikket» på plass. Det å få velsigne et sted som har vært og er til så stor velsignelse for meg og mange andre er et privilegium og en glede.
Har du noen øyeblikk fra perioden du malte det som er gøy for oss å høre om?
Maleprosessen føltes som en evig dans frem og tilbake over gulvet. Hadde aldri malt så stort før, så ble stadig overrasket over at det som så bra ut nærme ikke fungerte med helheten på avstand. Men fant en fin rytme på dette etterhvert. Komposisjonen av bildet tok også noen ulike vendinger. I starten hadde jeg tenkt til å ha mange gravstøtter i forgrunnen, men endte opp med å kun male en ( skjult blant steinene). Det var også fint å få malt et slikt bilde på en kunstfagskole og dermed åpne opp for flere samtaler om tro og et etterliv.
Tusen takk for et flott bilde Veronica, vi er så takknemlige som får ha dette bildet i inngangspartiet vårt som en påminner for oss, våre gjester og våre studenter om Veien, og om Veien som fører til Lyset!
